Artikkel publisert i Rjukan Arbeiderblad, 6. oktober 2007 Tekst og foto: Ron Bruinvis.

Mat og mangrover

Sakte glir langbåten inn i en liten bukt. Kjempetrær tårner seg opp over oss, mens røtter danner et ugjennomsiktig virvar. Jeg så hvordan en sølvhegre forsvant i jungelen med trege vingeslag. Håpet mitt er at han har satt seg ned på en av kjemperøttene, som er så karakteristisk for den tropiske mangroveskogen. Denne skogstypen er tilpasset saltvann og mangfoldet er enormt. Vi er fordelt på to båter og er underveis i Reserva Natural Privada Manchon Guamuchal ved Stillehavet. Inn i det eksotiske. Den norske gjengen består av åtte personer, enten gjest på turen eller direkte knyttet til Vennskapsgruppe Tinn – Reu. I tillegg til oss skipperne og tre politimenn, er flere familier fra Reu med oss. Også disse er aktive i vennskapsarbeidet og enkelte har vært i Tinn før. Vi nordmenn har vært på tur i om lag en uke, men det virker mye lengre. Opplevelsene har stått i kø de siste dagene og kommer til å trenge god tid til å fordøyes. Svetten renner i strie strømmer, men stemningen er på topp. Eksotiske fuglelyder fyller luften, sommerfugler store som blåmeis flagrer rundt og fisker med to par øyne piler til side, både over og under vannet. I luften bruker de det øverste paret, i vannet det nederste. Stativet mitt er godt plantet i båten, som ligger uventet stabil. Hvis jeg skal ha utbytte av telelinsa mi, er jeg helt avhengig av det. Gripende fattigdom. Jeg er fristet til å skrive at erfaringene er bare gode siden vi blir møtt med så mye gjestfrihet. Men å se fattigdom uten sidestykke ved siden av stor rikdom er ikke noe særlig å glede seg over. Bølgeblikkskur med åpen ild står i skarp kontrast til villastrøk med piggtråd og bevæpnede vakter. Guatemala har en lang vei foran seg mot sosial rettferdighet. I stua hjemme kan arbeidet Vennskapsgruppen står for, virke som en dråpe i havet. Men for de ca. 1500 innbyggerne i Monte Cristo betyr det alt. ”To be or not to be” sier en klassisk setning. Som naturfotogaf kan jeg prise meg lykkelig over å sitte i den første båten, som nå har dempet farten. Skipperen har skjønt håndtegnet mitt. Jeg er sikkert ikke den første med slikt utstyr han ser. Mellom røtter og greiner skimtes den store hvite fugl så vidt gjennom. Over oss svever en ørn uten et eneste vingeslag. Lenger bort kaster fiskere ut det tradisjonelle fiskegarnet.

Fiskesuppe på kaia

Mens vi koser oss, er andre i full gang med forberedelser. Ved kaia kokes en tradisjonell fiskesuppe som går inn i bokprosjektet, startet av Erik Bugge. I Monte Cristo forberedes en kjempefest til åpningen av ”Jardin Infantil Vidar Stang”. At den nye barnehagen oppkalles etter Fagforbundets leder i Telemark, vet verken vi eller Vidar selv her og nå. Heller ikke at noen få rørelsestårer kommer til å trille hos flere av oss, når vi opplever hvor mye disse folkene har satt i stand med såpass lite tilgjengelig. De gir av det de har.

Min oppgave er å feste alt på minnekortet i kamraet. Det er nok en utfordring å ta bilder i et mørkt røykfullt kjøkken ved 40 grader, men jeg er utrolig takknemlig for å kunne oppleve dette. Uten Eriks initiativ med kokeboka og uten Miguel Utreras’ innsats som koordinator, tolk, guide og gledesspreder, hadde disse opplevelsene vært utenkelige.

Mellom to permer

Et øyeblikk vurderer fuglen å stikke av. Den går litt ned i knærne og kaster et skapt blikk mot oss. Men til vår glede bestemmer han seg for at vi ikke er så farlige likevel og blir stående. Utløseren betjenes nesten instiktivt. Med fem bilder pr sek. Går det fort unna. Et vises bra nok til å gå inn i mappa, sammen med 2000 andre, som danner bildegrunnlag til ”Vennskap mellom to permer” …..